Hantikk er en blodsugende midd, en flått, som på latin heter Ixodes ricinus.  Det er flere lokalgeografiske navn på hantikken, slik som: flått, hatleflått, lyng-bobb, lyngflått, einerlus, stakkar, påte, orelus, skogbjørn og skaumann.  Norsk zoologisk forenings dyrenavnskomité har anbefalt skogflått som det norske navnet på Ixodes ricinus.  I Ivar Aasens ordbok fra 1873 omtales "flaatt, som et lidet snyltedyr, en skovtæge".  Det er særlig på Vestlandet at den er kjent under navnet hantikk.  Den siste stavelsen i navnet hantikk har sammenheng med internasjonale navn på I. ricinus som for eksempel: tick (engelsk) og tique (fransk), og stammer muligens av et indogermansk ord for det "å stikke".  Forstavelsen -han- derimot synes å være rent norsk.  Ordbok over Svenska språket (1932) nevner at det personlige pronomen han - har vært brukt som synonym for "det onde".  Det har kan hende vært tilfelle også i Norge, og det er unektelig fristende å betrakte hantikken som "et fandens dyr" som kan stikke.  Navnet flått (som noen steder uttales flatt) henger forøvrig sammen med middens flattrykte form. 

Det er forøvrig blitt påvist 11 arter av flått i Norge, men bare tre av disse angriper menneske. 

Hantikken har tre utviklingsstadier: larve, nymfe og voksen.  Hantikkhunnen legger 2-4000 egg.  Etter eggleggingen vil hunnen dø.  Når eggene klekker vil de små larvene myldre ut i terrenget.  De kryper ikke særlig langt og de vil derfor danne flekkvise ansamlinger med tallrike individer, såkalte flåttlarvebol.  Nymfene og de voksne stadiene vil normalt ikke opptre i slike ansamlinger, da det er tilfeldig hvor i terrenget de blodsugende stadiene forlater vertsdyret. 

Hantikken er en trevertsflått, som må suge næring på alle stadier for at utviklingen til neste stadium kan skje og for at hunnene skal kunne legge egg.  Normalt vil flåtten krype opp på gresstrå o.l. med forbeina klart hevet for å kunne feste seg på forbipasserende dyr, men den kan også krype noen meter i terrenget for å nå hvilende dyr.  Hantikken orienterer seg blant annet mot bevegelser, varme, smørsyre og karbondioksid. 

Hantikken vandrer en del omkring på dyret før den stikker munndelene inn i huden og begynner blodsugingen.  Normalt vil ikke stikket medføre smerte hos vertsdyret.  Larver og nymfer bruker 4-5 døgn på å suge blod, mens de voksne hunnene suger blod i 7-12 dager.  Larvene suger blod på smågnagere, spissmus og fugler.  Nymfene sees sjeldnere på smågnagere, men er vanligere på fugler og finnes også på større pattedyr.  De voksne stadiene finnes oftest på pattedyr, slik som ekorn, grevling, hare, hjort, rev og rådyr.  Etter blodsugingen lar de seg falle til jorden. 

Hudskifte og eggmodning kan ta fra uker til måneder, og hvert stadium varer vanligvis ett år. 
Hele livssyklusen fra ega - larve - nymfe - voksen - egg tar vanligvis tre år, men kan forlenges til 6 år, hvis de klimatiske forholdene er ugunstige.  Eldre litteratur angir at kjønnsmodne hunner kan leve i 27 måneder uten næring. 

Hantikken er aktiv i sommerhalvåret oger vanligvis inaktiv om vinteren, men kan ved enkelte milde vintre bli aktivert.  Det er angitt at temperaturen må overstige 4-5'C før nymfer og voksne blir aktivert om våren.  Larvene er under 1 mm lange, nymfene er rundt 1,5 mm, mens de voksne hannene og usugde hunnene er 3 mm.  Larvene har forøvrig 3 par bein, mens nymfene og de voksne har 4 par.  Når hantikken suger næring svulmer bakkroppen voldsomt opp og det er registrert hunner som er blitt opptil 1,1 cm lange.  En hunn på 2 mg kan suge i seg 600 mg blod, hvorav omtrent halvparten utskilles i form av vanndamp gjennom huden under selve blodsugingen.  Hannen suger som regel ikke blod, og oppsøker vertsdyret for å finne en hunn.  Paringen skjer oftest mens hunnen suger blod.  Når hantikken først er blitt aktivert vil den, dersom den ikke finner en vert i løpet av noen uker, dø på grunna av utmattelse og inntørking, i enkelte tilfelle kan den leve i 4-8 uker. 

Hantikken er lite spesialisert på vertsvalg, og er i Norge funnet på over 50 arter av til sammen krypdyr, fugler og pattedyr. 

Hantikken er utbredt langs kysten av vårt land, da den krever fuktig klima og milde vintre for å kunne overleve.  Utbredelsesområde er fra Hvaler til Brønnøysund i Nordland fylke, med hovedutbredelse på Vestlandet.  Unntaksvis er hantikken registrert utenom sitt vanlige utbredelsesområde, oftest da transportert dit med fugler og husdyr.  Blant annet er den registrert to ganger i Vesterålen 1 1980-årene og en gang i Troms i 1990-årene. 

Beiterydding er et effektivt middel for å bekjempe flåttplagen.  Flåtten trives best i beitemark med avvekslende åpen mark og løvskog.  Hvor f. eks. orekratt fjernes kan luftfuktigheten nær bakken bli så lav at livsmiljøet for hantikken blir ødelagt. 

Det kan også nevnes at insekt/midd drepende midler er tilgjengelig til å bruke på sauene for å redusere flåttplagen.  Det er særlig "pour-on" preparater av syntetiske pyretroider som har vært brukt i den siste tiden.  Det er vanskelig å bli kvitt hantikken helt ved hjelp av slike midler, men det kan tenkes at antall mikroorganismer som overføres blir mindre slik at sauene rekker å bli beskyttet før de blir syke.  Da det ikke bare er sauen i et område som er vert for I. ricinus. kan det imidlertid være vanskelig å redusere hantikkbestanden i et område over tid bare ved hjelp av slike midler. 
 

Smittebærer for fe og folk 

Det har vært kjent i lengre tid at hantikken kan overføre sykdomsfremkallende 
mikroorganismer til både dyr og mennesker. 

Tidligere i dette århundre var særlig piroplasmosen (babesiosen) hos storfe et problem på enkelte plasser på Vestlandet.  I tillegg er det flere mikroorganismer som er isolert fra I. ricinus i Norge, blant annet bakterien Francisella tularensis.  Denne bakterien som forårsaker harepest (tularemi) angriper både hare og menneske.  Når det gjelder småfe er det særlig sykdommene sjodogg og louping-ill som er knyttet til hantikken her i landet.  Jeg vil i den videre artikkel kun gå nærmere inn på to mikroorganismer som overføres med hantikk, nemlig  Louping-ill-viruset og bakterien Borrelia burgdorferi. 

Louping-ill 

Louping-ill (LI) er en sykdom som forårsakes av et virus (Louping-ill virus).  Dette viruset er et TBE (Tick-Borne Encephalitt) virus og overføres som nevnt med hantikk.  Viruset overføres fra larve til nymfe og videre til voksent stadium (transstadialt), men det er ikke registrert overføring til eggene (transovarialt).  Så alle larvene som ikke har sugd blod er frie for viruset.  Sykdommen har vært påvist i Norge på sau i 1980-årene i Sunnhordland og Vest-Agder.  I tillegg er den også påvist hos geit her i landet i 1984 (Sunnhordland).  Serologisk undersøkelse gjort i 80- og 90-årene tyder på at antistoffer mot LI-virus eller nærbeslekta virus av TBE-gruppa er utbredt i sauebesetninger i kyststrøk fra Aust-Agder til Nordmøre. 

Undersøkelser tyder på at det hovedsakelig er sau og rype i et område som kan smitte tilbake til hantikken.  Siden dødeligheten hos rype på grunn av LI er svært høy vil det i praksis være sauen i et område som bestemmer om smittepresset i naturen skal opprettholdes.  I områder hvor viruset er utbredt vil lammene være beskyttet i en 3 måneders tid på grunn av antistoffer fra kolostrum (råmelka).  Oftest vil det være unge sauer som blir syke.  Etter smitten vil mellom 5-60% av dyrene vise kliniske symptomer.  Symptomene er varierende fra lette bevegelsesforstyrrelser til plutselig død.  Hos syke dyr kan det i tillegg registreres feber, diaré, lammelser , kramper, koma og død innen 1-2 døgn.  Enkelte dyr kan vise listeriose symptomer, med f. eks. sikling og skjev hodeholding.  Dyr kan i tillegg ha sjodogg, noe som medfører at de kliniske symptomer er vanskelig å behandle da dødeligheten er høy.  Det finnes imidlertid en effektiv vaksine til bruk som forebyggende tiltak. 

LI-viruset kan også angripe mennesker.  Hos menneske vil symptomene minne om influensa med feber, slapphet og muskelsmerter, men kan også utvikle sea til mere eller mindre alvorlig encephalitt.  Menneske kan bli smittet via flåttstikk, via melk, eller ved å håndtere infisert hjernemateriale. 

Diagnosen Louping-ill er ikke stilt på mennesker i Norge.  I Storbritannia kjenner en til smittespredning til veterinærer, gardbrukere og slaktehuspersonale.  Forøvrig kan nevnes at det finnes en vaksine også til humant bruk. 
 

Borrelia burgdorferi 

I de siste årene er det særlig bakterien Borrelia burgdorferi og smittespredning til menneske som har vært i fokus når det gjelder mikroorganismer og hantikk.  Denne bakterien gir opphav til sykdommen Lyme disease hos mennesker.  Selv om bakterien første gang ble påvist i 1982, har sykdommen vært kjent i lengre tid.  Det er flere manifestasjoner av Lyme disease.  Det er registrert både hudforandringer, leddbetennelser, lammelser, sentralnervøse symptomer, muskelsmerter og betennelser i hjerte.  Sykdommen kan deles opp i 3 stadier.  Første stadium opptrer innen en måned etter smitten, med hudrødme nær stikkstedet (>5 cm i diameter) som det mest framtredende symptom.  Andre stadium kan medføre kliniske symptomer fra hjerte og fra nervesystemet og opptrer 2-3 måneder etter flåttstikket, mens det tredje stadiet, som gir kroniske forandringer i hud og nervesystem, kan opptre etter flere år.  Behandlingen er antibiotika, og dess tidligere den starter dess bedre er resultatet. 

Undersøkelser av hantikk her i landet tyder på at i enkelte områder kan opptil 60% av 
flåttpopulasjonen være infisert med B. burgdorferi. Lyme disease hos menneske er rapportert i økende antall langs kysten av Norge, sannsynligvis som en følge av økt kunnskap og sikrere diagnostisering.  Av totalt 1072 serumprøver som ble tatt fra hele landet, i forbindelse med et kartleggingsprogram for influensa i 1987, var 166 serologisk positive (16%) for B. burgdorferi. I fylker som Møre og Romsdal og Øst/Vest-Agder hadde mellom 20-30 prosent av de undersøkte blodprøvene antistoffer mot bakterien.  Bakterien overføres transstadialt i hantikken, mens overføring til eggene synes å skje i liten grad. 

Som reservoar for bakterien har man i utlandet antydet smågnager og hjortedyr.  I Sverige regner en med at smågnagere er hovedreservoaret for den humane smitten, særlig klatremus og stor skogmus.  Nyere undersøkelser fra Sverige tyder også på at spissmus og hare kan fungere som reservoar for bakterien.  Det er ikke registrert kliniske symptomer hos gnagere. 
Serologiske undersøkelser på sau fra ulike deler av landet, tyder på at B. burgdorferi er utbredt hos sau langs kysten av Sør-Norge.  Artritt hos lam på Gotland er mistenkt til å være forårsaket av B. burgdorferi, men etter det jeg kjenner til er det ennå ikke bekreftet at bakterien forårsaker klinisk sykdom hos sau.  Hvor reservoaret for B. burgdorferi er her i landet er fortsatt et ubesvart spørsmål.  I tillegg til menneske kan også husdyr som hund, katt, storfe og hest smittes. 

Det er i den senere tid påvist flere mikroorganismer hos ulike flåttarter i utlandet, men om vi har disse her i landet hos I. ricinus er et åpent spørsmål.  All erfaring sier at jo mere man leter jo mere vil man finne.  Nylig er ehrlichiose påvist serologisk hos mennesker i Norge.  Om dette skyldes E. phagocytophila eller en annen Ehrlichia-species er ikke avklart.  At hantikken er en viktig smittespreder av bakterier, rickettsier, virus og parasitter er et faktum man er blitt mere og mere klar over også i Norge. 

 

• Diseases of Sheep 2. ed. (1991) Martin and Aitken, 329-331