Adferdsbehov og driftsforhold hos sau

Omarbeidet foredrag holdt ved NKVet sitt 5. symposium "Etiske aspekter i husdyrproduksjonen", Tune Landboskole, Greve, 16.-18. april 1989.

Innledning

Vill sau holdt opprinnelig til i fjellområder og på høysletter, og finnes i dag bl.a. i Rockey Mountains, Alaska og på Korsika. Sauen reknes som et av menneskenes første husdyr. Saueholdet utviklet seg på steppene mellom Det Kaspiske Hav, Aralsjøen og Turkmenistan, og spredte seg til Persia og Midt-Østen, hvor det var vanlig ca. 4000 år f. Kr.

I dag er sauen et vanlig husdyr over store deler av verden, men driftsforholdene varierer svært, avhengig av klima og beite. Flokkene består av noen få til flere tusen dyr, slik som i Australia, New Zealand og Amerika. I strøk med mildt klima og store beiteområder går sauene ute hele året, og driften er ekstensiv, mens de i Norden er inne deler av året.

Begrepet adferd dekker her "viljestyrt eller ufrivillig handlingsmønster" hos sau. Adferd som er tilpasset et naturlig miljø må ofte modifiseres for at dyret kan holdes under kontrollerte forhold. Adferdsmessig tillempning skjer ved genetisk seleksjon og innlæring. Den beste driftsformen tar hensyn til dyras naturlige adferd. Når dyr tvinges til å leve i kontinuerlig konflikt med naturlige adferdsbehov, resulterer det i påkjenning og vantrivsel (stress), som gjenspeiles i endrete fysiologiske reaksjoner i kroppen, og kan forårsake sjukdom, og død. Når en skal vurdere velferd hos sau, kommer derfor både etologiske, fysiologiske og helsemessige aspekt inn.

Allment og sosialt adferdsmønster

Det er forsket mest på sauens adferd på beite, men i de senere år er også innendørs adferd studert, både i Europa og USA. Adferdsstudier av sau på beite, under ekstensiv drift, har vist at det kan være store rasemessige forskjeller. I adferdsterminologien blir sauen gjerne definert som en forsvarsløs, ullkledd, visuelt orientert som lever i flokk. Flokkinstinktet er mer utpreget hos sau enn hos andre husdyr. Det er ingen utpreget rangorden, men de største og eldste søyene tar enkelte ganger lederskap i forbindelse med fare og stress. Forskjellige dyr kan ta ledelsen i forskjellige situasjoner.

Saueflokken består av hundyr, dvs. søyene og deres hunlige avkom, gjerne flere generasjoner. Ofte vil ca. 4-10 søyer holde sammen, dvs. grupper på 8-30 dyr. Værene danner en egen undergruppe, som bare blander seg med søyene i paringstiden. Innenfor værgruppen er det større sosial rangorden. I værgruppen ser en gjerne stangning og småslossing, og at dominerende værer bestiger andre.

Sauene sørger for å ha øyekontakt med minst et dyr, noe som gjør dem i stand til å samles kvikt ved fare. Når de blir forstyrret eller redde, svarer de med å flykte.

Dyra beiter innen et "home range" territorium, som kan ha en gjennomsnittlig utstrekning på ca. 60 ha. Stiene oppgås i forhold til vanningsplassen. I kuperte beiter utvikles et system av stier langs åssidene som likner konturlinjene på et kart. Når bakkene blir bratte (45° ) lages stiene rett opp og ned, og dyra beiter på vei opp. På flat mark er stiene bølgete pga. behovet for å ha oversikt bakover. Beitende dyr kan gå 8-16 km/døgn. Innenfor territoriet finnes faste hvile- og beiteområder. På kupert beite hviler dyra i høyden, i flatt terreng gjerne rundt trær og busker. I kaldt vær holder de seg i høyden, i varmt vær ved vann og i skyggen, f.eks. under trær. Sauene foretrekker å gå i bredden framover når de beiter.

Sauen har kløyvd overleppe og kan derfor lett selektere planter. Den foretrekker visse plantearter, men adapterer seg over tid til andre. Problem kan oppstå ved plutselige diettforandringer, fleks. flom eller snøfall. Synet spiller størst rolle for hva sauen eter. Planter som dyra har spist i ung alder eter de lettere senere. Påstanden om at sauen eter planter som inneholder stoffer som den mangler, har vært vanskelig å etterprøve. Men sauen spiser mer urter enn både geit, storfe og hest, og liker tre og kvister, så den får under naturlige forhold i seg godt med sporstoffer og mineraler.

Døgnrytme

Døgnrytmen er flokkstyrt, dvs. alle dyra i flokken gjør stort sett det samme samtidig. De beiter i korte perioder, og hviler og tygger drøv innimellom. I temperert klima beiter dyra opptil 8-11 timer hver dag, fordelt på 4-5 perioder. Flokken beiter gjerne rundt soloppgang, på formiddagen, ettermiddagen og rundt solnedgang, de lengste beiteperiodene er tidlig på morgenen og sent på ettermiddagen. Om vinteren beiter flokken mer jevnt i løpet av dagen, og som regel beiter de også mindre om kvelden eller natta. Total liggetid er 12-13 timer, derav går 7-10 timer med til drøvtygging, fordelt på 8-15 perioder. Sauene er årvåkne ca. 16 timer om dagen, døser i vel 4 timer, har langsom søvn (SWS) i vel 3, og hurtig søvn (REM) mellom ½ og 1 time, fordelt på 7 perioder. De drikker 5-10 ganger i døgnet (3-6 l). Antall urineringer er angitt å være mellom 9 og 13, antall defækasjoner mellom 6 og 8.

På hvileområdene blir det gjerne faecesopphopning. Dyra defekerer helst ikke der det er godt beitegras, og unngår i det lengste å ete faeces-kontaminert gras. Dette beskytter dem naturlig endel mot parasittsmitte. Variasjonen i antall infektive parasittlarver som forekommer i grasets etehøyde, varierer også i løpet av dagen, og dette kan falle i sauens favør dersom det mest smittefarlige tidspunktet faller sammen med flokkens hvileperiode.

Seksuell adferd

Brewis H: The Magic Peasant, Farming Press Ltd., Ipswich 1986

I tropene kan sauen formere seg hele året, men i tempererte strøk er avlssesongen initiert av avtagende dagslys om høsten. Væren har ingen brunstperiode, og er klar til seksuell aktivitet året rundt. Værens ankomst i flokken i paringstida kan stimulere igangsetting av brunsten, intensivere og tildels synkronisere den.

Kjønnsmodning hos søyene er ofte mer avhengig av vekt enn alder. De fleste er kjønnsmodne ved 8-10 måneders alder, men 35 kg ser ut til å være minim um levendevekt for å komme i brunst. Lamma kommer-gjerne i brunst 6 veker etter de voksne søyene. Værene er kjønnsmodne ved 6-9 måneders alder.

Værens kur til søya omfatter lukting, puffing, napping i ulla, smatting med tunga, stamping, skraping med føttene, og breking, og er søya i brunst, vil væren bestige den. Søya urinerer ofte, ser seg tilbake, vifter med halen og står stille.

Tradisjonelt har en voksen vær ofte blitt satt sammen med 30-50 søyer. Forskning har vist at den kan betjene 100, og dette er nå vanlig på New Zealand. Noen kan betjene 2-400 søyer med godt resultat. Under ekstensive forhold kan værene gå 12-15 km om dagen i paringssesongen. Dominante værer velger ut søyer i optimal brunst, eldre søyer, og søyer av samme rase. Lammingsprosenten kan derfor affiseres sterkt dersom den dominante væren er steril.

Adferd under lamming

Under naturlige forhold prøver søya å finne en lammingsplass isolert fra resten av flokken, og trenger fra et døgn til noen timer på det. Grunnen blir stampet med føttene like før fødselen kommer i gang. Forsøk fra Australia og New Zealand har vist at lammingsplassen er ca. 2 m i diam. De forskjellige sauerasene tilbringer forskjellig tid her, Merino f.eks. 2 timer, Romney 6. Gimrer bruker lengre tid enn eldre søyer. Dersom søya må forlate plassen like før lamming, kan den bli alvorlig forstyrret. Dyra bør ikke flyttes fra lammingsplassen før de går selv.

Flest lamminger skjer mellom klokka 7 og 11 om kvelden, og 5 og 9 om morgenen. De fleste fødslene tar mindre 1 ½ time. Såsnart lammet er født begynner søya å slikke det, og starter med hodet. Dersom fødselen er langvarig og vanskelig, men søya overlever, fjerner den seg ofte fra lammingsplassen og ignorerer lammet så snart det er født. Enkelte søyer blir rastløse og vil forlate lammingsområdet allerede etter 1 time i fødsel. Dystoki-mødre er derfor ofte dårlige mødre, og lamma har høy mortalitet.

Mor/lam bindingen

Mor/lam bindingen etableres straks etter fødsel. Lukten og smaken av lammets ull og perianalsekret fører til identifisering. De første 4 timene etter fødselen er vitale for denne bindingen. Innenfor dette tidsrommet aksepterer søya et tilbakevendt lam. Fremmede lam som forviller seg inntil, kan også bli akseptert som egne, men etter 4 timer blir de forkastet. Innen 2 dager kjenner søya igjen lammet sitt på brekingen og utseendet.

Lammet kjenner først mora på lukt og smak, og først etter ca. l uke har det lært å kjenne henne på utseendet.

Lammets adferd

Når lammet står stødig, pleier søya å interessere seg for sin egen perianalregion, noe som hjelper lammet til å orientere seg mot juret. Lammet beveger seg bakover langs flanken på søya og søker etter spenen. Hvis søya ikke er der, søker det langs vegger og gjerder. Sugebehovet er størst ca. 3 timer etter fødselen, og avtar til et lavt nivå etter 12 timer. Normalt har ca. 60% av nyfødte lam begynt å suge innen i time etter fødsel. Den ristende halebevegelsen til lammet gjør søya i stand til å lukte analregionen. Fårhelsovården i Sverige har fått laget et nydelig logo av denne situasjonen.

Etter 3 dager er følgeinstinktet fiksert på mora. Gjennom lek læres voksen adferd.

De første levedagene suger lamma ofte, noen opptil 60-70 ganger i døgnet, og 1/4-3 min hver gang. Sugefrekvensen avtar gradvis, ved 4-5 mndrs alder slutter de å suge. Allerede ved 4-5 ukers alder beiter lammet såpass at det kan klare seg uten morsmelk.

Lammestjeling

Enkelte søyer med sterkt morsinnstinkt stjeler andre søyers spedlam, slikker dem, og lar dem suge. Når de selv lammer, er de ofte dårlige mødre for sine egne lam. Problemet med lammestjeling er størst når søyene lammer i store grupper hvor de ikke kan isolere seg fra resten av flokken for å lamme alene. Frekvensen av lammestjeling angis å være fra 6 til 18 % hos de forskjellige rasene.

Driftsforhold

Driftsforholdene hos sau er kanskje mer i samsvar med sauens adferdsbehov enn forholdene hos mange andre husdyr, idet sauen lever fritt på beite store deler av året. Vurdering av adferdsbehov og drift baserer seg på at sauen er et flokkdyr, og at en stor del av døgnet utnyttes til beiting.

Saueholdet følger et liknende mønster i Norden. Flokkene er små, hos oss er antall vinterfóra sauer pr. bruk ca. 30. Beiteperioden varierer fra ca. 6 ½ mnd i sør til ca 4 mnd i nord, men enkelte steder i sør går sauene ute nesten hele året. Dyra beiter som regel først på innmark om våren, og ca. 90% blir så drevet eller transportert til skogs-/fjell-/heie- beite der de går om sommeren. Det er vanlig å klippe sauene 2 ganger i året; etter innsetting og før lamming. Sauehusene er alt fra åpne skur til uisolerte/isolerte hus, og innomhus fóres med grovfór (silo/høy) og kraftfór.

Beitesesongen

Norske undersøkelser over adferd hos sau på fjellbeite (Tømmerberg) viser at tamsauen har bevart mye av sin naturlige adferd, bl.a. flokkmønster og "home range". Fjellbeitet er næringsrikt og godt. Fjellbeitegras har både høyere fordøyelsesgrad og høyere innhold av mineraler og sporstoff enn kulturbeitegras (Garmo).

Men til tross for at fjellbeite er optimalt, eksisterer det problem i beitesesongen pga. beitetap. Dyr går seg fast (skårfeste), faller utfor stup, blir liggende i velt (på rygg), drukner eller blir tatt av rovdyr (ulv, bjørn, gaupe, hund). Biologisk Institutt ved Universitetet i Oslo foretar f.eks. tapsregistreringer av sau i Tynset, og bruker såkalte "tause dødelighetssendere" som sender signal når dyret har ligget urørlig i noen tid. Resultatene for 1988 viste at 54 % av lammetapet her skyldtes gaupe.

Konflikten mellom rov- og husdyrene er gammel. Ytterligere rovdyrkartlegging, en fornuftig rovdyrdesimering, bedre gjeting og inngjerding vil kunne redusere tapene.

Tidlig vinter og snøfall fører til vanskeliggjort sanking og tap av dyr. Her er det absolutt rom for større innsats. Større årvåkenhet og innsats i sanking og ettersanking bør prioriteres. Antakelig kunne en i større grad mobilisere frivillige (turistforeninger, klatrelag, militære, etc.)

Sauen trivst også godt på skogsbeiter. Den holder undervegetasjonen nede, og er et atskillig bedre alternativ enn bruk av sprøytemidler.

Drivingen til og fra utmarksbeitene representerer stor påkjenning, og det er grunn til åpoengtere at denne må skje i passe tempo. Dyra må få tid til å beite underveis, drikke og hvile. Mange dyr må kunne gå i bredden. Transport i lastebiler/båter er også påkjenning. Det er gitt forskrifter for transport av dyr. Transporten skal foregå på en slik måte at dyra ikke utsettes for unødig lidelse. Småfe skal bl.a. transporteres i binger av hensiktsmessig størrelse.

Basert på sauens adferdsbehov passer fulldyrka flate monokulturbeiter mindre bra for sau. Tilgang på le og skygge er viktig. Flatt beite bør beplantes med lebelter, klynger av busker eller spredte trær. I nedbørsrike kyststrøk kan graset være sporstoff-fattig. Ved nysåing kan en blande forskjellige beitegrasfrø, og helst få med urter. Ved gjerding bør det tas hensyn til naturlige stier. Dyretettheten må ikke være så stor at den fører til stor faecal forurensing. "Feedlot- system" med inngjerding på et lite område, uten skygge, og med stort kraftfórtilskudd, er lite sauevennlig. Sambeiting med storfe er gunstig. Sauen har evnen til å "knytte seg til" storfe, og sambeiting med storfe har også vært brukt for å redusere rovdyrtap.

Hus

Sauen har stor evne til å tilpasse seg forskjellige temperaturer. Ulla isolerer, og spedlammas depot av brunt fett gjør at de tåler relativt lave temperaturer. Voksne sauer tåler våre vintertemperaturer når de fóres godt og har helårsull. Men lamming (klipping) om våren tilsier behov for hus.

Sau som plasseres i hus for første gang trenger opptil en mnd. på å tilpasse seg. En kan se stereotyp adferd som tygging og slikking på bingeskillene og ulleting. Sistnevnte kan en også se ved grovfórmangel. I Norden, der sauene er vant med å bli satt inn, tilvennes de over 1-2 uker.

Det anbefales ikke flere enn 15 eller færre enn 5 dyr i en binge. Dyr som har holdt lag ute, bør plasseres sammen, evt. mødre med lam. Fóringstidspunktet virker sterkt inn på hvile/drøvtygging. Hvileaktiviteten er størst midt på dagen. Utifra adferdsbehovet bør kanskje fri fórtilgang anbefales, eller mer enn to fóringer daglig. I Norge er det f.eks. utført adferdsstudier hos sau innendørs ved Institutt for bygningsteknikk, Ås-NLH (Gravås, Bøe, Nygaard, Fossum, Gjestang, Skogset, Dalbolt o.a.).

Sauene klarer seg like bra helsemessig i uisolert som i isolert hus, men har ulike stå- og liggetider i kalde perioder. Når det er kaldt står sauene mer, og ligger tettere. De star også mye etter klipping. Isolerte sauehus kan bli tette, fuktige og varme, og i slikt miljø blir det lett bakterieoppkonsentrering. Sauehuset må være godt ventilert. I Norge har vi hatt dødsfall hos sau i forbindelse med ventilasjonssvikt.

Sauene bør få rikelig med grovfór, noe som sikrer drøvtyggingen. Kuttet høy og fóring av små mengder til tette intervaller øker drøvtyggingen. Fórforandr,nger må foretas gradvis. Fór tas lettere når dyra har spist det før. Eldre sauer kan lære yngre å ete nytt fór.

Håndtering

Sauene bør alltid håndteres i grupper, og må alltid kunne se andre sauer, også ved slakting. Håndtering av enkeltdyr skjer f.eks. ved veiing, klipping, øremerking, parasittbehandling, vaksinering, sjukdomsbehandling, dipping og spraying. Øremerking bør bare skje når mor/ lam-bindingen er etablert. Dipping representerer uttalt stress, spraying reagerer dyra mindre på. Selve klippingen er en påkjenning, men tar kort tid. Stress ved klipping er derfor mindre enn effekten av å miste ulla. Etter klipping reagerer sauene med økt appetitt, og må gis ekstra fór og ly. Serum kalsium synker, og dyra er spesielt utsatt for å få melkefeber.

Lamming innendørs

For å forsterke og synkronisere brunsten bør væren introduseres i sauehuset ved sesongens begynnelse. Isolert oppdrett av værlam reduserer ikke interessen for søyene. Paring innendørs forhindrer seleksjon av visse søyer og sikrer identifikasjon. Men dyra må få tid til naturlig forspill. Handtering innendørs i paringstida har ingen effekt på fertiliteten. Lamming innendørs gir økt overlevelsesevne, sikring av mor/lam bindingen, ingen problem med lammestjeling/forbytting, og beskyttelse mot rovdyr. Men søyene må handteres forholdsvis mye, og en kan få problem med hygienen. Spedlam må ikke flyttes før mor/lambindingen er sikret, samtidig som isoleringen i lammingsboks ikke må vare for lenge. Som en god regel anbefales gjerne at søya kan isoleres like mange dager som antall fødte lam. Morløse lam bør vennes under søya på lammingsplassen. Samling av søyer som lammer samtidig på samme plass bør unngås. Lamma liker å ha tilgang til egne lammegjømmer. Ideelt sett bør ikke lamma tas fra mora i det hele tatt.

Måling av stress

Stressmåling hos sau ved hjelp av fysiologiske parametre er komplisert. Målinger av cortisol, glucose, lipider, triglycerider og FFA, hjerteaktivitetsnivå og hypnogram har vært brukt hos sau. Stressfaktorer spiller en viss rolle ved mange sjukdommer, f.eks. hypokalsemi, hypomagnesemi, pasteurellose, listeriose, indigestion, mastitt og parasitter.

Trivsel

En viktig faktor når det gjelder trivsel og god helse i flokken er saueeierens omsorg og håndlag med dyra sine. Der hvor eieren gir seg tid til å klø dyra i nakken og "radla me di" er det gjerne harmoniske dyr og lite sjukdom. Dette er noe vi veterinærer vet.

Sluttkommentarer

Med dagens politikerspråk kan en si at sauene er solidariske, tilnærmet klasseløse og emosjonelt varme feminister og pasifister som lever sunt. Ikke rart at Liv Finstad fra Rød Valgallianse lot falle følgende bemerkning i politikerdebatten i TV for noen år siden: "Sauer er ålreite dyr!".

Naturen vår er lagt godt til rette for sauehold. I disse "EF-tider" er det godt å vite at Norge har et "pre" som ingen EF land kan ta fra oss. Norsk lam er i verdensklasse. Driftsforholdene sikrer et svært moderat medikamentbruk, og et rent produkt. Økt fokusering og forskning på etikk og dyrevern, på adferdsbehov og husdyrhold, vil kunne føre til enda bedre velferd og trivsel. Dette vil være grunnlaget for et vellykket sauehold i framtida. Vi har store ressurser i sauen.

Sammendrag

Basert på overveiende utenlandske studier av frittlevende sau på beite er sauens allmenne og sosiale adferdsmønster omtalt, og forhold som f.eks. døgnrytme, seksuell adferd, adferd under lamming, mor/lam binding, lammets adferd og lammestjeling er belyst. Sauen sitt naturlige adferdsbehov er så forsøkt vurdert ut fra våre driftsforhold, og vurderingen er delvis basert på resultater fra norske forsøk. Konklusjonen er at driftsforholdene hos sau antakelig er mer i samsvar med sauens adferdsbehov enn forholdene hos mange andre husdyr. Men en økt fokusering på etikk og dyrevern, på adferdsbehov og driftsforhold, vil også være gunstig for sauen, og kunne føre til enda bedre levekår for denne dyrearten.

Summary

BEHAVIOURAL NEEDS AND MANAGEMENT PROCEDURES OF SHEEP IN NORWAY.

Mainly based on studies performed abroad of sheep living freely on pasture, general and social behaviour are described, and various conditions like flocking, sex drive, behaviour around lambing, ewe/lamb bonding and recognition, lambstealing etc. are elucidated. The behavioural needs of sheep is then tentatively held together with routine management procedures of sheep in Norway. The evaluation is partly based on results from norwegian experiments. As a conclusion, management of sheep in Norway perhaps seems to be more in accordance with behavioural needs than management of other domestic animals. But increased focusing on ethics and animal wellfare, on behavioural needs and management, will probably prove to be further beneficial to sheep as well, and lead to even better conditions.

Aktuelle referanser

1. Anderson DM, Hulet CV, Smith JN, Shupe WL, Murray LW:Heifer disposition and bonding of lambs to heifers. Applied Animal Behaviour Science 1987, 19,27-30.
2. Anderson DM, Hulet CV, Smith JN, Shupe WL, Murray LW: Bonding of young sheep to heifers. Applied Animal Behaviour Science 1987, 19, 31-40.
3. Billing AE, Vince MA: Teat-seeking behaviour in newborn lambs. I&II. Applied Animal Behaviour Science 1987, 18, 301-325.
4. Blaxter KL: The effect of outdoor climate in Scotland on sheep and cattle. Vet.Rec.1964, 76, 1435-1451.
5. Bøe K: Innredning i sauehus. Intern serie nr. 422, Inst. f. bygningsteknikk, As-NLI-1 1984.
6. Boe, K & Gjestang KE: Feeding behaviour in confinement sheep production. IBT-rapport nr. 199, AsNLH.
7. Dalholt G: Bingeareal for sau. Hc;vedoppgave, Inst. f. bygningsteknikk, As-NLI-1 1985, 69 pp.
8. Donald AD, Leslie RT: Population studies on the infective stage of some nematode parasites of sheep. Il. The distribution of faecal deposits on fields grazed by sheep. Parasittology 1969, 59, 141-157.
9. Done-Currie JR, Hecker JF: Behaviour of sheep transferred from pasture to an animal house. Applied Animal Behaviour Science 1984, 12, 121-130.
10. Fossum S: Fóropptaksadferd hos sau. Hovedoppgave. Inst. f. bygningsteknikk, AS-NLH, 1982.
11. Fraser AF: Farm Animal Behaviour. An introduction to behaviour in the common farm species. 2nd.ed. Bailli~re Tindall London 1980, 291 pp.
12. Fraser AF: Ethology of farm animals. A comprehensi~ ve study of the behavioural features of the common farm animals. World, Animal Science. A. Basic information. Volume 5, Eisevi~r, New York 1985, 500 pp.
13. Fraser AF: Reproductive and developmental behaviour in sheep. Elsevier, Amsterdam 1985, 439 pp.
14. Gonyou HW: The role of behaviour in sheep production: a review of research. Applied Anrmal Ethology 1984, 11, 341-358.
15. Frederiksen J & Kristensen K: Renhed og adfærd hos drægtige gimmere opstaldet i spaltegulvbokse med og uden adgang til halmstroet leje. Statens Husdyrbrugsforsog 1985, meddelelse m-. 580.
16. Garmo T: Urter som beiteplanter i utmarka. Husdyrforsoksmøtet 1986. Aktuelt fra Statens fagtjeneste for landbruket, 5, 1986, 383-387.
17. Hulet CV, Anderson DM, Smith NN, Shupe WL: Bonding of sheep to cattle as an effective technique for predation control. Applied Animal Behaviour Science 1987,19,19-25.
18. Hutson GD: Spacing behaviour of sheep in pens. Applied Animal Behaviour Science 1984, 12, 111-119.
19. Jensen P: Husdjurens beteende. Svin, nøt, får, hestar och høns. LTs førlag, Stockholm 1981.
20. Kilgour R, Dalton C: Livestock Behaviour. A practical guide. Granada, London 1983, 320 pp.
21. Levy F, Poindron P: The importance of amniotic fluids for the establishment of maternal behaviour in experienced and inexperienced ewes. Animal Behaviour 1987, 35, 1188- 1192.
22. McGlone JJ, Stobart RH: A quantitative ethogram of behaviour of yearling ewes during two hours postparturition. Applied Animal Behaviour Science 1986, 16, 157-164.
23. Mysterud I, JT Warren: Dodelighetssendere på lam -nytt verktøy i tapsundersokelser på norske beiter. Sau og Geit nr.1, 1989, 4-7.
24. Niezgoda J, Wronska D, Pierzchala K, Bobek S, Kahl S: Lack of adaptation to repeated emotional stress evoked by isolation of sheep from the flock. J. of Vet.Med., A 1987, 34, 734-739.
25. Orgeur Ps Signoret JP: Sexual play and its functional significance in the domestic sheep (Ovis aries L). Physiology and Behaviour 1984, 33, 111-118.
26. Pierzchala K, Niezgoda J, Bobek S: The effect of isolation on plasma cortisol, glucose and free fatty acids in sheep. Zbl. ffir Vet.Med.,A 1985, 32, 140145.
27. Prince EO: Farm animal behaviour. Veterinary Clinics of North America, Food Animal Practice 1987, 3, 217-481.
28. Simensen E: Hus og innredning for sau. Regionalt kurs i husdyrmiljo og sjukdomsprofylakse, 1984. DNV, Oslo.
29. Simensen E, Lilleng H, Ulvund Mj, Øren JH: Dødsulykke i en sauebesetning som følge av ventilasjonssvikt. Norsk vet.tidsskr. 1989, 101, 3, 165-168.
30. Skogset 1: Liggeadferd hos sau. Hovedoppgave. Inst.f.bygningsteknikk, Ås-NLH 1983.
31. Slee J, Springbett A: Early post-natal behaviour in lambs of ten breeds. Applied Animal Behaviour Science 1986, 15, 229-240.
32. Spedding CRW: Sheep behaviour and the art of husbandry. In: Sheep Production and Grazing Management. 2nd.ed. Bailliere, Tindall & Cassell, London 1970, 248-273.
33. Squires VR: Ecology and behaviour of domestic sheep (Ovis aries): a review. Mammal Review 1975, 5, 3557.
34. Tømmerberg WO: Adferd hos frittlevende domestiserte sauer på fjellbeite. Hovedoppgave, Zoologrsk Inst. Universitetet i Trondheim, 1985.
35. Vince MA, Lynch jj, Mottershead BE, Green GC, Elwin RL: Interactions between normal ewes and newly born lambs deprived of visual, olfactory and tactile sensory information. Applied Animal Behaviour Science 1987, 19, 119- 136.